Familiehjem - Familie med plass til flere
Usikker på om du egner
deg som fosterhjem?
 
TA TESTEN
Familie med plass til flere
I et familiehjem blir fosterbarn boende til de er voksne. For denne familien har opplevelsen vært en berikelse de ikke ville vært foruten.

I et boligfelt i Asker bor Arne og Kristin, og tvillingene Lucas og Lea. Arne og Kristin møttes i Oslo der begge studerte, og flyttet til Asker i 2008. Året etter ble tvillingene Lucas og Leah født. For mange familier er det mer enn nok å ha egne tvillinger å ta seg av. Men denne familien har valgt å åpne hjemmet sitt for fremmede barn.

Ønsket å gjøre noe meningsfylt

Det hele startet med at en barndomsvenn av Arne, og hans familie, hadde vært fosterfamilie i flere år. Arne og Kristin hadde ikke vurdert å gjøre det samme, men var nysgjerrige på hvordan det var. De snakket med vennene sine, og fikk et godt inntrykk.

Kristin jobbet på denne tiden med regnskap, men trivdes ikke med det. Hun følte hun hadde mer å tilby av seg selv, og ønsket å gjøre noe mer meningsfylt. Sammen med Arne begynte hun å se etter andre ting hun kunne gjøre. Det var da de begynte å vurdere det å være fosterhjem. Selv var Kristin sikker på at dette var noe hun ville gjøre, men samtidig var det noe som angikk hele familien. Derfor ventet de til tvillingene var åtte år gamle. Avgjørelsen angikk jo også dem.

Startet som beredskapshjem

Lucas og Leah var positive til ideen, og familien bestemte seg for å forsøke. Først måtte de bestemme om de skulle stille seg tilgjengelig som beredskapshjem eller familiehjem. Begge typene fosterhjem medfører en stor omveltning for familien det gjelder, men samtidig er det stor forskjell på å være beredskapshjem og familiehjem.

– Den største forskjellen er at som beredskapshjem vet man at barna skal bo hos deg i en begrenset tid. Når man sier ja til å være familiehjem er det derimot mest sannsynlig snakk om at barna blir hos deg til de er voksne, forklarer Arne.

De valgte å prøve seg som beredskapshjem først, og se hvordan det gikk. Etter en forberedende prosess, som inkluderte flere hjemmebesøk, ble familien godkjent som beredskapshjem i 2015. Så skjedde ting raskt. Veldig raskt.

Telefonen ringer

I akutte kriser der barn ikke har omsorgspersoner som kan ivareta det, eller hvor det ikke blir regnet som gunstig at barnet forblir i hjemmet, kan barnevernet plassere barnet i et beredskapshjem. Dette er ment som et kortvarig tiltak for å avverge den akutte omsorgskrisen, og den første plasseringen skjer ofte på kort varsel. Det gjorde det også for Arne og Kristin.

Kort tid etter at de var godkjente som beredskapshjem ringte telefonen, og kun tre timer senere var fosterbarna på plass i hjemmet til den svært spente familien. Men sommerfuglene i magen ga seg fort. Den første opplevelsen av det å være fosterhjem ga mersmak, forteller Arne.

– Det var en berikelse for familien. Første plassering var to skjønne jenter, som gikk veldig godt overens med våre egne barn. De bodde hos oss i ett år og tre måneder, som er ganske lenge til beredskapshjem å være. Og det ble tomt i huset da de flyttet ut.

Hele familiens avgjørelse

Arne og Kristin understreker at dette ikke var en avgjørelse de tok på egenhånd. Selv om Lucas og Leah var veldig unge da familien startet som fosterhjem, var de med på avgjørelsen. Dersom de hadde vært negativ, hadde det ikke blitt noe av. Men da foreldrene spurte tvillingene på nytt etter den første plasseringen, kom svaret raskt: «Selvfølgelig skal vi gjøre dette, vi vil gjerne ha flere søsken».

– Selvfølgelig var det utfordringer på mange områder, men vi ble sikre på at dette ville vi fortsette med. Vi har hus og plass til dette, og kjærligheten til det. Da åpner man hjemmet sitt. Jeg synes tvillingene har vært helt fantastisk åpne for dette, og hvor imøtekommende de har vært. Samtidig er det nok ikke alltid like lett å måtte dele foreldrene sine med andre barn, og se at man kanskje ikke alltid behandler de likt. Men når vi ikke har hatt noen her på en stund, spør de veldig om når det skal komme noen nye. Og de savner fortsatt de første to jentene som kom hit, forteller Kristin.

Storfamilie

Siden den gang har familien gått over til å bli familiehjem for Familiehjelp. I dag bor to søstre hos familien, og de har blitt en del av familien. Slik må det også være, mener Arne og Kristin. De går inn i oppgaven med den tanken at fosterbarna er deres egen familie, og forsøker å behandle de slik de behandler sine egne barn. De innrømmer at de ikke alltid lykkes helt, men holder fast på at det må være innstillingen som ligger til grunn.

– Det kan komme utfordringer. Kjemien er ikke alltid på topp, og dét er ekstra vanskelig siden det ikke er dine biologiske barn. Da må jeg bare ta på meg «jobbhatten» og huske at det er min oppgave å få dette barnet til å føle seg elsket og trygg. Jeg tror du må legge en bit av deg selv i dette, åpne hjertet ditt på godt og vondt, for å gjøre denne jobben. For at barna skal føle at omsorgen du gir dem er ekte, må du åpne hjertet ditt. Og ja, det er kjempevondt når barnet du er blitt glad i flytter. Men det er en del av gamet, forklarer Kristin.

Lurer du på noe?

Har du spørsmål angående tjenestene våre?

 
 
SE SPØRSMÅL OG SVAR »

Relaterte historier

Gir omsorg i trygge omgivelser

Familien på Hønefoss har hatt rundt 30 barn og ungdom boende hos seg, men er fortsatt like spente når noen nye skal komme.

Les mer

Lenes historie

Jenta hadde mistet troen på voksne og barnevernet. Så kom det en mann med hund og ga henne et glimt av håp.

Les mer