I akutte kriser kan barnevernet plassere barn i et beredskapshjem. Dette skjer ofte på kort varsel og er ment som en midlertidig løsning på en akutt omsorgskrise. I slike situasjoner er det avgjørende å kunne tilby et trygt og godt beredskapshjem, som på kort varsel står klare til å gi varme, omsorg og trygghet.
Det er en stor oppgave å ta imot barn eller ungdommer i en slik, vanskelig, sårbar og akutt situasjon. Det krever rolige og harmoniske hjem, med voksne som er trygge på seg selv.
Ønsket å gi omsorg i trygge omgivelser
Et slikt hjem finner vi på Hønefoss. Innerst i en vei, i et nydelig arkitekttegnet hus fra 70-tallet, bor Per-Olav og Mette. De har holdt sammen siden de møttes i 1991, og har tre barn på 21, 25 og 27 år, som alle har forlatt redet.
Mette jobbet tidligere i barneverntjenesten som hjemmekonsulent, og det var også slik ideen om å stille seg til rådighet som fosterhjem vokste frem. En dag måtte de flytte en jente til et beredskapshjem i Hemsedal. Siden Mette var en av de voksne som jenta stolte på, ble hun med. Framme på gården, langt oppå fjellet, ble de tatt imot med åpne armer av utrolig varme mennesker. Mette kjente at hun ønsket å gjøre det samme; være den som tok imot barn på den måten, og gi dem den omsorgen de så desperat trengte.
Hele familiens avgjørelse
Da Mette kom hjem, snakket hun med Per-Olav. Sammen ble de enige om at dette hadde de lyst til. Samtidig hadde de jo tre barn, som på den tiden bodde hjemme. Etter å ha diskutert seg imellom, og med barna, bestemte familien seg for å prøve.
I 2009 begynte de på et forberedende kurs. Hele familien fikk grundig opplæring, fra mor og far til yngstemann som bare var elleve år. Det var en relativt lang prosess, men familien ble godkjent som beredskapshjem. I april 2011 hentet de hjem et søskenpar, som ble boende til oktober samme år. Siden har familien fortsatt å ta imot barn som trenger det.
I årene etterpå har mellom 25 og 30 barn og ungdom vært innom hjemmet til Mette og Per-Olav. De har tatt imot alt fra en nyfødt baby til flere søsken i tenårene, og barna har blitt hos dem i alt fra åtte dager til to år. Ingen av sakene er like, fordi ingen av barna er like.
Veiledning og støtte
I 2015 begynte familien å ta imot ungdommer, gjennom Familiehjelp. Det har vært veldig spennende, forteller Mette. Men det er også krevende, og da er det viktig å ha et godt nettverk i ryggen.
– Det var noen som tipset meg om at Familiehjelp var flott å jobbe for, så jeg kontaktet dem og spurte om de trengte beredskapshjem. Noen dager senere hadde vi bestemt oss for Familiehjelp, og det var på grunn av hele pakken de kunne tilby: Veiledning, kurs, konsulent tilgjengelig døgnet rundt, og mer til. I dag kunne jeg ikke tenkt meg å jobbe for noen andre, de er helt suverene. Disse ungdommene har jo levd lenge under stor belastning, og har traumer og problemer. De trenger mye hjelp fra oss, og da er vi avhengig av personer rundt oss som kan hjelpe. Hos Familiehjelp er det konsulenter tilgjengelig 24 timer i døgnet, vi kan ringe når som helst. Det er kjempeviktig.
Mette og Per-Olav forteller at deres egne barn var svært åpne for den nye tilværelsen. De så at behovet var der, og at barna som kom trengte hjelp. Ikke minst så skjønte de raskt hvor godt de selv hadde det.
– Det setter livet i et litt annet perspektiv for oss som har det vi trenger. Det tror jeg barna våre har opplevd også. Barna som kommer hit, er ofte skeptiske til voksne i begynnelsen. Dermed har det ofte vært barna våre som har fått høre historiene deres først. Og det er veldig mange triste historier blant disse barna.
Tøffe tak
De innrømmer at det ikke er en enkel oppgave de har tatt på seg. Det er tøffe tak innimellom, men for Mette og Per-Olav er det de gode minnene man sitter igjen med når barna flytter ut. Men det er heller ikke lett å si adjø til noen man har tatt inn i hjemmet sitt, og forsøkt å behandle som sitt eget barn. Mette synes det er helt forferdelig, og sier hun gråter hver gang. Samtidig så vet hun og Per-Olav at barna skal videre til et trygt sted, enten det er til et spesialisert fosterhjem eller tilbake til sitt eget hjem. Opplevelsen ville de uansett ikke vært foruten.
–Det å kunne gi barn i krise trygge og gode opplevelser som de kan ha med seg videre livet, det er helt unikt. Jeg er veldig glad for å kunne gjøre det. Selv etter omlag 30 plasseringer har vi fortsatt sommerfugler i magen når det kommer noen nye. Det er like spesielt nå, som det var i begynnelsen.
