Vi befinner oss på et gårdstun omgitt av store, grønne jorder og frodig natur. Stedet er både idyllisk og rolig, men de mange bilene vitner om at det også kan være fartsfylt her. I et grått hus på tunet bor en familie på fem, om vi regner med familiehunden Ponti. Eldstedatter Anine studerer til å bli vernepleier og har nylig flyttet ut av barndomshjemmet. Vi blir møtt i døra av pappa Gudmund og Anine, som har kommet hjem for å snakke med oss. Gudmund feier opp litt bøss fra gulvet i gangen, som Ponti har dratt med seg inn.
– Kaffe?
Velkomsten er varm, og det er kaffen og. Vi slår oss ned i stua. Størrelsen på møblementet avslører at det bor en sosial gjeng her. Da Anine var 11 år, valgte Gudmund og kona Kjersti å bli beredskapshjem. Et par år senere åpnet de hjemmet sitt for det første fosterbarnet. Siden den gangen har de hatt over 10 barn boende hos seg, i tillegg til Anine og lillebror Jonas. Noen barn har vært hos dem i kortere perioder for å kunne tilbakeføres til sitt opprinnelige hjem, andre har blitt boende i flere år. I dag har familien én fostersønn.
Mest av alt har det lært meg mye
Det er Gudmund som er hjemmeværende. Kjersti jobber. Han forteller at beslutningen om å bli fosterhjem innimellom har påvirket barna, men at de hele tiden har vært opptatt av at det ikke skal gå for mye utover dem. Da hadde det ikke gått. De gikk noen runder før de bestemte seg, og har alltid hatt åpen dialog som familie. De har også passet på at Anine og Jonas skal få ha sine egne interesser. Det har blitt en del kjøring og henting. Det har alltid løst seg på et vis, forklarer Gudmund og smiler mot datteren.
Gjennom årene har det blitt mange sterke inntrykk. Gudmund mimrer tilbake til en av de første plasseringene de hadde som beredskapshjem. Et søskenpar, hvor målet hele tiden var at barna skulle flytte hjem igjen. Foreldrene trengte bare litt veiledning til hvordan de skulle være foreldre. Gudmund og en familiekonsulent tok med barna på hjemmebesøk to ganger i uka. Da de ble tilbakeført, gråt moren og takket familien for at de hadde tatt så godt vare på barna hennes. Far og datter er enig om at det å åpne hjemmet sitt for noen som trenger det, både er meningsfylt og utfordrende. Det er ikke for alle, men det har vært riktig for dem. Anine, som i dag jobber i omsorgsbolig, mener det har lært henne mye:
– At foreldrene mine valgte å bli fosterhjem har vært fint, men det har også vært noen utfordringer med det. Mest av alt har det lært meg mye.
Du får andre perspektiver og vokser mye på det
Det skal mye til før et barn tas ut av hjemmet. Familiehjelp jobber alltid for tilbakeføring der det er mulig. Barna som plasseres i fosterhjem kan ha opplevd vold, overgrep eller andre former for grov omsorgssvikt. Bagasjen deres er ofte tung. Da er det viktig at de kommer til et sted hvor de kan bygge selvtillit, selvfølelse og kjenne på tilhørighet. Gudmund syns det er fint å se utviklingen til barna som kommer til dem:
– Det er veldig gøy å se fremgangen til de barna som bor her – både at vi ser det selv, og at vi får tilbakemeldinger fra skolen om at det går fremover.
Samboeren til Anine og fosterbroren hennes har funnet felles grunn. Flere av bilene som står ute på gårdsplassen tilhører samboeren, og lidenskapen for bil har smittet over på fosterbroren til Anine. Det har blitt deres greie, forklarer hun. Selv om hun har flyttet ut, er de ofte innom. Hun mener at familiebåndene har blitt tettere av å bli flere:
– Jeg vil absolutt anbefale andre familier å åpne hjemmet sitt til barn som trenger det, fordi jeg tror jeg vil si at det får familien til å vokse mer sammen. Man blir sterk som familie, og man blir så mange erfaringer rikere av å ha et barn som ikke har fått alt det trenger i løpet av livet. Du får litt andre perspektiver og vokser mye på det.
Familien har hatt mange turer sammen – både til hytta og utenlands. Fostersøsknene har selvfølgelig vært med. Minnene er gode, og Anine syns at det aller fineste har vært å få dele opplevelsene med barn som kanskje ikke har fått vært på ferie tidligere. Gudmund legger til at det ikke alltid har vært problemfritt å ta med storfamilien på tur, men de har aldri følt seg alene:
– Oppfølgingen fra Familiehjelp har vi opplevd som enestående. Vi får hjelp 24 timer i døgnet hvis vi trenger det. De tar alltid telefonen og det er alltid noen som kan hjelpe deg, eller støtte deg i vanskelige situasjoner. Det er veldig, veldig bra.
Kunne ditt hjem egnet seg som fosterhjem? Ta testen her
